1. Rørleggeren
Rørleggerfirma var et velrenomert firma med ca. 13 ansatte og som hadde drevet sin virksomhet i 15 år. De hadde årlig omsetning på ca. 30 millioner. En kontrakt på 16 millioner var derfor en stor kontrakt sett i forhold til firmaet størrelse. De hadde hatt oppdrag for AF Gruppen også tidligere, og hadde gode referanse på utførelsen av sine oppdrag.
Rørleggeren prosessvarslet derfor juni 2014 et tilleggskrav ca. kr. 2 millioner og krevde forlenget byggetid. AF Gruppen avslo kravet og svarte med å fremme et motkrav på til 12,6 millioner.
Det ble i praksis ikke mulig for rørleggeren å fullføre prosjektet og i august måtte selskapet melde oppbud.
2. Tvisten
Rørleggeren inngikk en kontrakt med AF-gruppen desember 2012 for nytt rehabilitering av bad, bad og nye rørstammer. Prosjektet omfattet totale ca. 250 leiligheter i Oslo. Kontraktsummen var på litt under kr. 16 millioner og skulle være ferdig på 12 måneder.
Første del av konflikten var at AF Gruppen skulle levere koblingsskap for vann til det enkelte bad som var ferdige med koblinger til varmt og kaldt vann, gulvvarme og håndkledevarmer. Selve tilkoblingen ble i anbudsfasen opplyst til å skulle kunne gjøres på mindre enn en time. Dette lot seg imidlertid ikke gjennomføre, og koblingsskapet måtte demonteres og settes sammen på nytt for å kunne kobles opp. Monteringstiden for hvert skap ble derfor 7 timer i gjennomsnitt i stedet for det som var forutsatt – mindre enn en time.
Rørleggeren fremmet krav om tillegg for merarbeid som følge av at koblingsskapene ikke kunne benyttes som forutsatt og ekstra innregulering på til sammen ca. kr. 1,3 millioner.
Andre del av konflikten var at AF-Gruppen i sine anbudsdokumenter hadde endret en post med opsjoner fra stykkpris til RS(RundSum). Kontrakten hadde derfor en fast pris på opsjonene i stedet for pris pr. enhet. Det gjaldt her nye rørtrekk i kjeller og ut til offentlig tilkobling. En opsjon som etter ordinære markedspris ville koste rundt kr. 1 million ble derfor tatt inn i kontrakten med kr. 63.000,-. Denne summen insisterte AF Gruppen på selv om forholdene rundt hendelsesforløp og markedspris ikke var omstridt.
I tillegg ble rørleggerens prosjektleder bortvist fra arbeidsstedet fordi oppdragsgivers konsulent forlangte det. Det medførte også merkostnader for rørleggeren. Disse kostander ble også avvist.
3. Kontrakten
Det er et kjent fenomen at de store hovedentreprenører kan benytte sine underentreprenører så langt de ser seg tjente med det, men dersom det kommer berettigede tilleggskrav fra underentreprenøren kan hovedentreprenøren se seg mer tjent med å sørge for underentreprenørens konkurs enn å gjennomføre en rettsak. Det vil alltid være knyttet en risiko til en tvist, men sørger man for at underentreprenøren går konkurs slipper hovedentreprenøren belastningen og denne risikoen.
Underentreprenørene på sin side er for lite bevisste på sine kontraktsformuleringer. Det har jo gått bra før og alle er lykkelige. Problemet er at kontrakten kan bety at lykken er basert på hovedentreprenørens velvilje. Jeg kan vise til noen av de forhold AF Gruppen har tatt inn i sin kontrakt for å sikre seg på underentreprenørens bekostning:
3.1 «Godkjente time- og materiallister»
Ved at hovedentreprenøren ikke vil betale for ekstraarbeider som han ikke selv har godkjent, beholder hovedentreprenøren all makt. Kontrakten i vårt tilfelle var basert på NS 8417 (Totalunderentreprise), men hadde tatt inn denne tilleggsbestemmelsen.
Standarden har en helt annen ordlyd. Underentreprenøren skal sende inn time- og materiallister hver uke, og dersom hovedentreprenøren ikke har protestert innen 14 dager er listene godkjent. Det skal ikke bes om godkjennelse.
3.2 Regress ved mislighold
Utgangspunktet i NS 3417 er at underentreprenørens økonomiske ansvar er uavhengig at hvilke ansvar hovedentreprenøren har overfor byggherre. I vårt tilfelle har AF Gruppen sikret seg regress overfor underentreprenøren for det økonomiske ansvar byggherren kan fremme.
Dette vil være fatalt og det ansvar som underentreprenøren på den måten kan bli påført vil ikke underentreprenøren kunne sikre seg mot gjennom sin forsikring.
3.3 Avtale om voldgift
Det er hovedentreprenører som ikke vil ha serke og solide underentreprenører, fordi de kan være sterke nok til å gå gjennom rettsapparatet for å få gjennom sin rett. En svak entreprenør må enten akseptere det hovedentreprenøren har tilbudt eller gå til skifteretten. Det valget er oftest enkelt.
Når AF Gruppen har tatt inn i sin kontrakt at tvister skal avgjøres ved voldgift, er det nettopp for å sikre seg mot søksmål fra underentreprenører med en god økonomisk ryggrad. Voldgift er betydelig dyrere enn ordinære domstoler fordi der skal oftest tre dommere betales forskuddsvis i tillegg til advokatkostnadene. Forskuddet til voldgiftsretten kan være betydelig, og kan i seg selv være nok til å stoppe et søksmål. På den måten kan AF Gruppn sikre seg mot å bli saksøkt også fra entreprenører med en relativt solid økonomi ved å ta inn krav om voldgift i sien kontrakter.
4. Underentreprenørens vurderinger
En underentreprenør må være bevisst hvilke risikoer man påtar seg ved større oppdrag overfor en hovedentreprenør, og underentreprenøren må lese alle de unntak som er tatt inn i kontrakten som avviker fra Norsk Standard. En større underentreprise har i seg selv en risiko, men underentreprenøren bør ikke påta seg mer ansvar og risiko enn det som følger av Norsk Standard – i alle fall ikke uten å ha fått denne vurdert på forhånd.
Oslo 11. august 2014
Helge A. Tryti
Advokat
